Musikk fra livets begynnelse

Frida Olette var med Oma (tysk for bestemor) på musikkgruppen hun har hver fredag i Kongsvinger. Hele familien koste seg.


(Silvia B. Grøndahl spiller Mjuk vind av Tove Karoline Knutsen)




Odd: Dette er alt du får!! :)

Hjemmeseier!!

man tager:

litt løk,

gulrot og pære,

sopp,

timian,

et velutstyrt kjøkken med en ryddig kjøkkenbenk....

tilsetter reinsdyrfilet,

og vips, så har man en fantastisk hjemmelørdagskveld for to!

Takk til:
Sesong for fantastiske råvarer,
Eivind Hellstrøm for inspirasjon
og
Eva for vask av leiligheten.

Støtt din lokale platebutikk

Jeg fikk med meg en film på BIFF i år. For mange ikke så mye å rope hurra for, men for meg er det uendelig mye mer enn jeg hadde turt å håpe på.
Fin film. Before the Music Dies. Dokumentar om hvordan musikkindustrien er blitt en populærkulturindustri, der artister utvikles som produkter etter produsenters ønsker og tro på markedet. Dette går selvsagt utover musikere sin mulighet til å utvikles og få publisitet. Musikk som produkt versus musikk som kunst kan man si. Et dilemma vi har hatt kjennskap til lenge. Det var likevel fint å se en dokumentar om det. Jeg kunne skrevet masse. Det pågår en interessant og dramatisk endring av musikkbransjen. For meg ble det viktigste å ta med videre det faktum at artister oftest er produkter som holder på med musikk/muzak mens musikere er de som lager og spiller musikk (det hender selvsagt at musikere blir produkter og omvendt). Det blir viktig å ikke gå seg vill. I så måte er det viktig å støtte sin lokale platebutikk.

I Bergen er dette Apollon (lenke til og bilde fra artikkel i Studvest). Egentlig minner dette meg på at det er viktig å støtte lokale foretak på de fleste områder. Den lokale nærbutikken, den lokale bonden, kjøttprodusenten, det lokale ølet osv. Slik bidrar vi til å skape og bevare samfunn og identitet.

Snorkling i Sharm El-Sheikh

Jeg kjøpte et 27-bilders iso 800 engangskamera av ukjent merke. snorklet langs stranda ved hotellet.

Bæremeis - Pappaperm

Så er høsten endelig kommet, jeg har endelig kunnet gå ut i pappapermisjon. Etter en fantastisk uke i Egypt er hverdagen kommet. Pappa hjemme, Mamma på lesesalen. På tide at jeg tar økt del i blogging om Frida Olette og vårt familieliv. Siden Frida Olette i løpet av de siste uker har økt aktivitetsnivået sitt på alle måter, har vi funnet ut at tiden er inne til å få oss en bæremeis. De snille folkene på Platou Sport lånte villig vekk en demomodell fra Norrøna før vi bestemmer oss for hvilken meis vi vil kjøpe. Med gode værmeldinger var det dermed duket for en god gammeldags familieturhelg. Lørdag tok vi en liten testtur via Fjellveien inn til byen, mens vi på søndag tok den virkelige testen opp Stoltzekleiven. Meisen var god å bære. Ingen tvil om det. Trappene, trinnene, svingene, de var de samme. Selv om jeg på et punkt i det vi gikk oppover ikke kjente meg igjen, så er det ikke til å komme i fra; Stolzekleiven er den samme som den var før Frida Olette. Det bare føles ikke sånn. Jeg har skjønt at jeg er nødt til å innse at ved å bære bleier, skift, tåteflaske, vannflasker, ekstra jakker, kjeks, termos (ca 5 kg) toppet med nesten 10 kg i bevegelse får man får en ny turopplevelse. Tyngre, lengre, brattere, langsommere, likefullt er veien den samme som før. Men... det ga mersmak! Å ha veslejente rett bak seg, smilende, og pludrende på sitt ”aaaarrrrrrrrrrrarrrarrrarrrarrrarrrarrrarrrrrrr” og innimellom et ”eeheeii, ...hheeii” når det kommer folk forbi er heldigvis langt mer enn hva man kan ønske seg i betalig for litt økt vekt og redusert balanse når man går tur.