Odd: I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut...

Drømmen min var kanskje ikke like romantisk som Cornelis Vreeswijks sang om at ”det var fred på jord och alla krig var slut”, men det var heller ikke langt unna. (Mine drømmer er gjerne lange og usammenhengende, så vær tålmodige, det tar litt tid før vi er ved poenget i historien her.)
Det hele startet med at min mor var på besøk, og vi, altså mamma, Eva, Frida Olette og jeg skulle på tur i skogen. Det var sommer, og jeg hadde hatt pappaperm i ca en måned. I dag skulle jeg derimot starte å jobbe litt igjen. Etter avtale med Odd, lederen for Sommerkvarteret, skulle jeg hjelpe til i barene og rundt på huset den siste sommermåneden, før jeg fortsatte med farskapspermisjonen.
Da vi kom frem til kvarteret, oppdaget jeg at jeg ikke hadde noe andre sko en crispi turstøvlene mine. Siden jeg opplagt ikke kunne jobbe i de store støvlene, tok jeg de likesågodt av meg og gikk heller barbeint. Jeg så tilfeldigvis Odd stå oppe i vinduet ved tårnet. Jeg gikk derfor på villaen for å høre med ham hva jeg skulle gjøre, og hvor jeg skulle begynne. (Det må nevnes at villaen og kvarteret var annerledes i min drøm. Det var blant annet en større hage rundt, og bedre avstand mellom de to husene enn i virkeligheten. Videre var tårnet et stort kontor, med store vinduer og terrasser. Om du tenker deg en moderne suite bygd inn i et eldre herskapelig hotell er du ganske nærme.)
Vel, da jeg kom frem til villaen stod døren åpen, det skal den ikke gjøre, og jeg husker jeg tenkte: ”Dette var da rart, og uheldig, vil de virkelig ha allslags folk rennende inn og ut av kontorbygningen sin? ...jaja...” I trappa opp etasjene i villaen var det flust av spiker, glasskår og andre skarpe smågjenstander (omtrent slik det alltid var der i min tid – det er sikkert bedre nå...) Dette var jo ikke akkurat videre praktisk, siden jeg gikk barbeint, men jeg kom meg nå opp.
Vel fremme i tårnet møtte jeg Odd med en kamerat. Han var en som jeg hadde sett rundt omkring på kvarteret og universitetet tidligere, men aldri sammen men venner eller kjente av meg. Så vi hilste. Odd hadde helt glemt av at det var i dag jeg skulle begynne å jobbe, men han kunne være med meg ned på huste om litt, så skulle han finne noe jeg kunne gjøre. Mens jeg ventet kom et større følge ubudne tyske turister innom, for å titte på det flotte gamle huset, det fine kontoret og den fantastiske utsikten fra balkongen. ”Jaja.. sånn går det når de ikke låser døra” tenkte jeg, ”de har jo ingenting her å gjøre, også så flaut med alle spikrene, glasskårene og det andre i trappa... jaja.” Tyskerne kom seg etter hvert ut igjen, og i det Odd gjorde seg klar til å stikke ned på huset, så skulle kameraten dra. Jeg fornemmet en noe underlig avskjedsvegring hos Odds kamerat. Det var akkurat som han ville ha sagt noe uten min innblanding. Jeg trakk meg naturligvis litt unna, stod i vinduet, og så utover, slik at han og Odd kunne få snakke uforstyrret. Men jeg merket det jo, det var ikke noe usagt som var saken. Snarere var det noe ugjort. Ut av øyekroken kunne jeg ikke la være å legge merke til at kompisen bøyde seg svakt mot Odd for et kyss, noe Odd nølende besvarte, som i: ”..Neeeei.., det er andre her... ...okay, ja vel da...”, før han gjengjelte med iver.
”Så Odd er homofil, ja, det var jo overraskende, hyggelig også så romantisk da” var det siste jeg husker jeg tenkte i drømmen, før Frida Olette vekket meg med romsteringen sin.


” På gatorna drog folk omkring,
och drog från krog till krog,
och alla drack varandra till
och dansade och log."