Bæremeis - Pappaperm

Så er høsten endelig kommet, jeg har endelig kunnet gå ut i pappapermisjon. Etter en fantastisk uke i Egypt er hverdagen kommet. Pappa hjemme, Mamma på lesesalen. På tide at jeg tar økt del i blogging om Frida Olette og vårt familieliv. Siden Frida Olette i løpet av de siste uker har økt aktivitetsnivået sitt på alle måter, har vi funnet ut at tiden er inne til å få oss en bæremeis. De snille folkene på Platou Sport lånte villig vekk en demomodell fra Norrøna før vi bestemmer oss for hvilken meis vi vil kjøpe. Med gode værmeldinger var det dermed duket for en god gammeldags familieturhelg. Lørdag tok vi en liten testtur via Fjellveien inn til byen, mens vi på søndag tok den virkelige testen opp Stoltzekleiven. Meisen var god å bære. Ingen tvil om det. Trappene, trinnene, svingene, de var de samme. Selv om jeg på et punkt i det vi gikk oppover ikke kjente meg igjen, så er det ikke til å komme i fra; Stolzekleiven er den samme som den var før Frida Olette. Det bare føles ikke sånn. Jeg har skjønt at jeg er nødt til å innse at ved å bære bleier, skift, tåteflaske, vannflasker, ekstra jakker, kjeks, termos (ca 5 kg) toppet med nesten 10 kg i bevegelse får man får en ny turopplevelse. Tyngre, lengre, brattere, langsommere, likefullt er veien den samme som før. Men... det ga mersmak! Å ha veslejente rett bak seg, smilende, og pludrende på sitt ”aaaarrrrrrrrrrrarrrarrrarrrarrrarrrarrrarrrrrrr” og innimellom et ”eeheeii, ...hheeii” når det kommer folk forbi er heldigvis langt mer enn hva man kan ønske seg i betalig for litt økt vekt og redusert balanse når man går tur.