Har Siv Jensen funnet et svakt punkt?

Siv Jensen har lenge demonstret en politisk teft som langt overgår de fleste av hennes kollegaer. Nå ser det ut til at Frps "kammerater" tar et skritt vekk fra henne. Det kan være farlig. Ikke bare for Frp, men også for de tre andre borgelige partiene. Selv om partiet til nå er holdt unna regjernigskontorene, så har de lenge vært flinke til å påvirke det politiske spillet. Så også denne gangen. Derfor nøler Jensen heller ikke med å gjøre sitt for å fremheve motsettninger mellom Venstre/Høyre og Krf på andre områder. Jeg ser på Siv Jensens Israelstøtte, og at hun nå til og med tar Mona Levin i forsvar som årets første utspill for å hindre borgerlig alliansebygging uten Frp. Jeg er overbevist om at fler vil komme. Dette konkrete utspillet kan (særlig om det får betydning også på sikt) bidra til å forsure miljøet mellom Venstre/Høyre på den ene siden og Krf på den andre. Dagfin Høybråten kan ikke risikere å miste enda flere kristenkonservative til Frp, samt at de ikke vil miste status som partiet for venner av Israel. På den annen side står Venstre og Høyre, store deler av disse partienes velgermassen må antas å være fult ut enige med Kåre Willoch. Nøkterne og saklige påpekninger og betenkninger rundt realpolitiske forhold er viktig for debatt, forståelse og postiv utvikling. Usaklige påstander og anklager er det ikke.Drar man denne debatten litt lengre enn munnhuggeri om hva som er nyansert og unyansert så dreier dette seg også om ganske alvorlige uenigheter rundt utenriks og sikkerhetspolitikk så vel som om ulike verdisyn.

Jeg tror derfor at Siv Jensen bevist er aktiv som støtte av Israel og Mona Levin fordi dette et et Krfs svake punkter i forhold til Venstre og Høyre. Hvorfor skal hun ellers støtte en fri kanon, som gang på gang synes å være riv ruskende gal, til fordel for en av landets mest avmålte og nyanserte synsere?

Oppdatert: Dette innslaget i Aftenposten der Per Kristian Foss langt på vei avskriver Frps muligheter for regjeringsdeltagelse gjør vel ikke min antagelser mindre relevante. Siv Jensen blir tvunget til å skape dårlig stemning mellom potensielle samarbeidspartnere, samtidig som hun må være samlende om hun skal ha håp om borgerlig regjering. Det er slett ikke lett for noen. Det kan selvsagt innvendes at dette gjelder begge veier mellom de borgerlige partiene, men jeg mener Frp selv er skyld i dette når de gang på gang velger å stå langt unna alle andre på en rekke sentrale politiske områder.