Grasrotaktivisme i sosiale medier

Et oppslag i dagens Aftenposten går langt i å hevde at det var Navarsete og Senterpartiet som presset gjennom endringsforslaget til straffeloven, slik at det kan bli straffbart å krenke religioner.

Dette er en av de beste nyhetene jeg har sett på lenge. Det er ikke lenge siden regjeringen syntes å være helt samstemte i denne saken. Dagens signaler viser et noe større sprik i uttalelsene fra representanter fra de ulike regjeringspartiene. Mitt tips er at vi i dagene som kommer vil se at stadig flere fra både AP og SV offentlig vil ta avstand fra dette elendige lovforslaget.

Jeg leset først om denne debatten hos Vox Populi om kvelden mandag 19. januar. Han lenket til oppropet: Nei til straff for religionskritikk som startet 18. januar. Jeg så raskt at jeg var enig med teksten i oppropet, og syntes det var en viktig debatt. En bred og urokkelig ytringsfrihet er i mine øyne et av de aller viktigste bidrag til et godt samfunn. Jeg ville derfor bidra til å spre denne informasjonen raskt. Med min erfaring med sosiale medier, og min masteroppgave om betydningen av blant blogger og facebook i fjorårets debatt om EUs datalagringsdirektiv i bakhodet, tenkte jeg umiddelbart at en facebookgruppe med info om denne saken og oppropet ville kunne bidra til å spre informasjon og kanksje drive debatten fremover. Jeg skrev under på oppropet, rådførte meg litt med min kjære samboer (jada, den fantastiske bloggen hennes vil bli oppdatert, men det er mulig dere må vente til mars), og etablerte så faceboogkgruppa "Nei til straff for religionskritikk" samme kveld.

Siden forrige mandag har stadig flere sluttet seg til både gruppa og signert oppropet. Vi har nå hele 2772 medlemmer (hvilket er mye, men også lite om man sammenligner med feks gruppa PROTESTAKSJON MOT BENSINPRISER (jada de må rope i gruppenavnet - jeg lenker bevisst ikke) med sine 127 214 medlemmer). Oppropet har i skrivende stund fått over 4000 underskrifter, deriblant mange nok forfattere og andre kjendiser, til at VG når de endelig omtalte det fredag 23. januar, kalte det et Kjendisopprør mot justis-Knut. Aftenposten følger på med en nesten lik overskrift i dag.

Siden den gang har jeg lest ganske mye av det som er skrevet om denne saken. Jeg sitter igjen med et intrykk av at vi kan takke bloggosfæren for at debatten vokste frem. Regjeringen la frem forslaget allerede før jul, mens det bare var sporadisk medieomtale (blant annet Stavanger Aftenblad 5. januar) før oppropet ble satt i gang. Det er selvsagt vanskelig å bevise at dagens lekkasjer om interne regjeringsuenigheter i denne debatten skyldes bloggene, facebookgruppa, oppropet eller alle kjendisene. På den annen side er det mye i debattens utvikling som tydelig peker i retning av at bidragene fra oss grasrotaktører i de ulike nettmediene kan ha gjort det lettere for dissidenter fra regjerningspartiene. Jeg vil også hevde at bred oppmerksomhet om en sak i de sosiale mediene påvirker massemediene til å omtale en sak, som igjen bidrar til økt fokus i blogger og de ulike nettsamfunnene med mer. Grasrotaktivitet og sosiale mediers betydning for samfunnsdebatten er også nylig omtalt i et meget godt innlegg av Sverre M. Nyrønning.

Avslutningsvis vil jeg minne om at ingenting enda er avgjort i denne saken. Jeg vil derfor oppfordre alle som enda ikke har gjort det til å melde seg inn i facebookgruppa, skrive under på oppropet og fortsette med å debattere denne saken i alle passende og tenkelige kanaler. Det er grunn til å tro at vår samlede innsats vil ha betydning for utfallet av saken.

Bli med - La oss verne om ytringsfriheten

Regjeringen har lagt frem et lovforslag som vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.

Begrepet ”hatefulle ytringer” vil måtte defineres ut i fra de involvertes følelser. Så langt finnes det heller ikke noen konkretisering av hva som regnes for å være «kvalifiserte angrep». Til tross for gode intensjoner vil forslaget derfor ikke være forenlig med å bevare saklig, åpen og god dialog. Jeg mener lovforslaget vil føre til en begrensning i ytringsfriheten, som i sin ytterste konsekvens kan føre til straffeforfølgelse for religionskritikk, i beste fall til usikkerhet og forvirring omkring ytringsfriheten.

Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie har opprettett et opprop mot dette lovforslaget som vil straffe religionskritikk. Av ca 50 avisredaksjoner som har fått pressemelding om dette oppropet er det enda ingen som har tatt opp denne saken. Imidlertid har oppropet fått underskrifter fra blant annet; Francis Sejersted, Eivind Smith Elisabeth Aasen, Ingvar Ambjørnsen, Gunnar Skirbekk, Roy Jacobsen, Aslak Nore, Walid al-Kubaisi, Anne B. Ragde, Thomas Hylland Eriksen, Anders Giæver, Torgrim Eggen med flere.

Erfaring viser at facebookgrupper og blogger er en effektiv måte å spre informasjon på. Jeg har selv gjennomført en studie som kan vise til positive sammenhenger mellom blogging, vekst i facebookgruppa Nei til Datalagringsdirektivet og medieoppslag. Samtidig er oppropet kanskje et av våre viktigste verktøy for å sende et signal til politikere og medier. Derfor er det viktig at vi bruker disse redskapene sammen. Jeg vil derfor oppfordre deg og deg og alle dine venner til å bli med og kjemp for å opprettholde en bred ytringsfrihet. Meld deg inn i facebookgruppa Nei til straff for religionskritikk og inviter dine venner. Skriv så under på oppropet: Nei til straff for religionskritikk

Det er også verdt å nevne at denne debatten må sees i sammenheng med en større internasjonal debatt. I slutten av April avholder FN den såkalte Durban II konferansen i Geneve. Til denne forberedes det blant annet en kampanje fra Organisasjonen av Islamske Land (OIC) som har det formål å gjøre krenkelser av religion til en forbrytelse mot menneskeheten. Hvem skal kunne vurdere hva som er en krenkelse av de ulike religioner? En ting er at vi alle er pålagt å utvise stor forståelse og respekt for hverandres kulturer. Dette betyr ikke at vi kan gå til det skritt å sidestille kritikk av religion med menneskerettigheter. Se Torbjørn Røe Isaksens glimrende kommentar "Grenser for dialog" i Morgenbladet for mer om dette.

Takk til Knut Johannessen og hans blogginnlegg "Nei til straff for religionskritikk" for at jeg ble oppmerksom på oppropet og en god debatt. Takk også til Nina Hjerpset-Østlie for utfyllende informasjon.

les også mer på:
Haralds strøtanker: http://haraldhauge.wordpress.com/2009/01/19/om-a-si-nei-til-straff-for-religionskritikk/
Den Tvilsomme Humanist: http://dentvilsommehumanist.blogspot.com/2009/01/opprop-n-igjen.html
Teologisk Teologi: http://teologiskteologi.blogspot.com/2009/01/nei-til-straff-for-religionskritikk.html
Sigruns blogg: http://stomm-blog.blogspot.com/2009/01/religion-og-religionskritikk.html
Fri Tanke: http://www.fritanke.no/NYHETER/2009/Frykter_forbud_mot_religionskritikk_i_Norge/
Arne Jensen i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2873628.ece
Debatt på Origo: http://rikspolitikk.origo.no/-/bulletin/show/217724_nei-til-straff-for-religionskritikk
Justis- og politidepartementet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-22-2008-2009-/13/2/4.html?id=540710

Har Siv Jensen funnet et svakt punkt?

Siv Jensen har lenge demonstret en politisk teft som langt overgår de fleste av hennes kollegaer. Nå ser det ut til at Frps "kammerater" tar et skritt vekk fra henne. Det kan være farlig. Ikke bare for Frp, men også for de tre andre borgelige partiene. Selv om partiet til nå er holdt unna regjernigskontorene, så har de lenge vært flinke til å påvirke det politiske spillet. Så også denne gangen. Derfor nøler Jensen heller ikke med å gjøre sitt for å fremheve motsettninger mellom Venstre/Høyre og Krf på andre områder. Jeg ser på Siv Jensens Israelstøtte, og at hun nå til og med tar Mona Levin i forsvar som årets første utspill for å hindre borgerlig alliansebygging uten Frp. Jeg er overbevist om at fler vil komme. Dette konkrete utspillet kan (særlig om det får betydning også på sikt) bidra til å forsure miljøet mellom Venstre/Høyre på den ene siden og Krf på den andre. Dagfin Høybråten kan ikke risikere å miste enda flere kristenkonservative til Frp, samt at de ikke vil miste status som partiet for venner av Israel. På den annen side står Venstre og Høyre, store deler av disse partienes velgermassen må antas å være fult ut enige med Kåre Willoch. Nøkterne og saklige påpekninger og betenkninger rundt realpolitiske forhold er viktig for debatt, forståelse og postiv utvikling. Usaklige påstander og anklager er det ikke.Drar man denne debatten litt lengre enn munnhuggeri om hva som er nyansert og unyansert så dreier dette seg også om ganske alvorlige uenigheter rundt utenriks og sikkerhetspolitikk så vel som om ulike verdisyn.

Jeg tror derfor at Siv Jensen bevist er aktiv som støtte av Israel og Mona Levin fordi dette et et Krfs svake punkter i forhold til Venstre og Høyre. Hvorfor skal hun ellers støtte en fri kanon, som gang på gang synes å være riv ruskende gal, til fordel for en av landets mest avmålte og nyanserte synsere?

Oppdatert: Dette innslaget i Aftenposten der Per Kristian Foss langt på vei avskriver Frps muligheter for regjeringsdeltagelse gjør vel ikke min antagelser mindre relevante. Siv Jensen blir tvunget til å skape dårlig stemning mellom potensielle samarbeidspartnere, samtidig som hun må være samlende om hun skal ha håp om borgerlig regjering. Det er slett ikke lett for noen. Det kan selvsagt innvendes at dette gjelder begge veier mellom de borgerlige partiene, men jeg mener Frp selv er skyld i dette når de gang på gang velger å stå langt unna alle andre på en rekke sentrale politiske områder.

Proporsjonalitet og Forholdsmessighet...

...synes å være noen av de "riktige" ordene brukt av de rette forståsegpåere som vil vise at de har et balansert syn på konflikten mellom Israel og Hamas. Men hva mener de med å bruke de begrepene?

Når man hører de vage formuleringene fra regjeringshold og andre eksperter så sitter man igjen med inntrykket av at alt hadde vært greit om Israel kun brukte halvparten av den militærstyrken de bruker i dag som svar på Hamas bombinger.

Problemet med Israels militæraksjon/krig er vel den samme om det er 10, 50 eller 100 barn som dør av den? At 100 drepte barn er mer alvorlig enn 10 drepte barn sier seg selv, men det er i mine øyne underordnet det virkelige problemet. En uholdbar situasjon for jøder og palestinere. Uakseptable handlinger fra staten Israel som vel som fra ulike palestinske grupperinger.

Men det er vanskelig å gå inn på. For da må man tydeliggjøre at man har flere tanker i hodet på en gang: At man er sjokkert og sterkt kritisk til Israels brutale fremferd. At man ikke godtar Hamas bombing av Israelske mål. At man ikke under noen omstendighet kan akseptere drap av barn og sivile i krig. At Hamas er umoralske ved å bruke sivile som levende skjold. At det er uredelig å stenge forsynings og nødhjelpslinjer. At organisert terror må bekjempes. At Israel har forskjellbehandlet og utnyttet det palestinske folk i årtier. At Israel som en demokratisk stat har et særlig ansvar for å opptre redelig på alle områder overfor palestinere mener jeg er like selvsagt som det i frykten for antisemittisme er underkommunisert.

At Hamas med sine bomber mot israelske mål er en del av de palestinske reaksjonene er forståelig, men selvsagt ikke akseptabelt. Det blir et utrykk for desperasjon. Det er selvsagt også forståelig at Israel forsvarer seg, men måten de gjør det på er like lite akseptabelt så lenge det urettmessig går utover barn, sivile, syke og sårede. Hamas bruk av levende skjold er uansvarlig. På den annen side fratar det ikke Israel ansvaret for å ha rammet barn, skoler og andre ikke-stridende.

Det er måten Israelere og Palestinere forsøker å løse sine problemer som er uakseptabelt, ikke antall raketter og soldater sendt inn i Gaza by.

Med håp om fred for alle folk i Palestina.