Integrering = "oppdragelse" - Forstå det, den som kan!

"– Alle som har hund, forstår hva jeg mener"

-Nei jeg tror ikke det!
Riktig ille synes jeg det er at dette er det modererte svaret fra Øistein Christoffersen (Frp-byråd i Bergen) etter å ha blitt konfrontert med sine tidligere uttalelser. Altså han sier at det var feil å sammenligne mennesker med dyr, men integrering og oppdragelse av dyr har mye til felles. Javel, forstå det den som kan!

oppdatert: I Dagbladet utdypes det:

"...språk er det viktigste middelet for å integrere innvandrere inn i det norske samfunnet.

– Først og fremst må de lære seg språket. Så er det viktig at de lærer seg reglene våre, og hvordan vår kultur er, altså en slags samfunnsopplæring, sier Christoffersen."

-Ja språk er viktig. Språk er blant annet vårt viktigste verktøy for å kommunisere politiske budskap. Av politikere må vi kunne forvente at de selv forstår meningsinnholdet i det de sier.


Det skremmende er jo at dette ikke et enkeltstående eksempel på dumt Frp-utspill.

Alle som følger litt med i mediene har sett at ulike Frp-politikere kommer med diverse hårreisende utspill nesten ukentlig. Gang på gang ser vi at Frpere har et annet verdisyn enn det store flertall av befolkningen.

...og samtidig synes mange det er urimelig av Krf og Venstre (som jo er så små) å ikke respektere Frps 20-25 % velgermasse når de sier seg skeptiske til og avviser muligheter for et fremtidig regjeringssamarbeid. Men hvordan skal man kunne samarbeide med dem? Hvem skal man egentlig respektere? De øvrige 70-80% av befolkningen eller Frp? Hva er egentlig å vise respekt for Frp og deres velgere?

Når verdier, politisk innhold syn på utfordringer, ønsket utvikling og nødvendige tiltak er så avvikende fra resten av partiene så er det også et helt gyldig argument at samarbeidsskepsis er å vise respekt, både for egne og Frps velgere. Politikk basert på det Krf, Venstre og Frp har til felles vil enten føre til at enkelte av samarbeidspartene blir totalt overkjørt, eller trolig gi oss løsninger som ingen kan stå for.

De som mener at Frp er blitt stuerene og fortjener en posisjon som reel samarbeidspartner for mulig regjeringsdannelse bør etter mitt syn tenke litt over om de virkelig ønsker at Frps verdisyn skal få påvirke samfunnsutviklingen enda mer enn det gjør i dag.

Når beruselsen tar overhånd...

blir vi lettsindige og handler oftere enn ellers på bakgrunn av ukontrollerte innfall.

På tross av hva man skulle tro, så synes jeg det kan være hyggelig med entusiasme, lagånd og fellesskap. Men det er en tid og sted for alt. Selv om det nå er tid for bergensere og Brann-supportere å feire seieren i serien, så mener jeg at grensen for sted går omtrent her og her. Oppdatert: Nå er det igjen normalisert på siste lenke. Store deler av dagen var bakgrunnen på UiBs webmail dekorert med Brannlogo og -farger i en slik grad at man knapt så knapper og menyer.

Joda, disse eksemplene er selvsagt relativt uskyldig og enkelte synes kanskje slikt er sjarmerende. Selv har jeg en tendens til å synes at det blir påtatt, overdrevent og litt upassende. Det blir å opphøye en enkelt ting til å inkluderes i for mange andre arenaer. Det blir rett og slett litt invaderende. Man blir mer sliten og lei av, enn glad på de feirendes vegne. Beruselse hører ganske enkelt best hjemme i festlig lag.

Ja Takk til Nei Takk

Kenneth Prøitz fra Grønn Hverdag har startet kampanjen Neitakk.no der han tar til orde for at uadressert reklame bør bli ulovlig med mindre man aktivt har bedt om å få det. Slik håper han å reduser unødvendig informasjonsflyt, unødvendig arbeid, og unødvendig forurensning av miljø, tid og omgivelser. Dersom du syns dette er en god idé, skriv under her og spre ordet om kampanjen på en passende måte.

"Underskriftene vil bli overlevert til barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, sammen med et krav om at de som ønsker reklame i postkassa må si ”ja takk”, mens alle andre slipper å få."

At en ordning som foreslått muligens vil føre til enda flere avisinnstikk ol er selvsagt en mulig konsekvens, som på mange måter bare flytter problemet. Men i så fall får vi enda flere grunner til å la være å kjøpe aviser.

Neitakk.no oppfordrer også til å spre budskapet og sende mail om kampanjen videre til sine venner og kjente. Selv velger jeg kun å blogge om dette, men ikke sende mail til noen, fordi jeg ikke liker massesendte mailer, da de er et problem av relativt lik art.

For meg er hovedpoenget at folk i større grad selv må få velge hva de vil motta av informasjon.

Oppdatert:
Reserver deg også mot telefonkatalogen "ditt distrikt" her og den vanlige telefonkatalogen her.
Alle disse tre handlingene er enkle, raske, problemløse, og vil spare deg for unødvendige mailer og post i fremtiden.

Vallasaken? –Nei, den skal ikke jeg uttale meg noe om

Jeg tror ikke det vil være riktig av meg på det nåværende tidspunkt å si noe mer om akkurat det....

...

men.....
jo litt kan jeg si....

Å hevde at Ingunn Yssens offentlige oppsigelse delvis var motivert av manglende evne til å skjønne at hun hadde en jobb hun ikke var skikket til å gjøre, er vel ikke akkurat noe en god leder gjør, selv ikke etter at lederjobben, og ansettelsesforholdet er opphørt?
(jmf dokument 2)

Å si at dette ikke handlet om mobbing??
Nei da, selvsagt handlet det etter hvert om mye mer i tilegg, og det er godt mulig at andre interesser også var pådrivere til å utløse saken, men å si at det ikke handlet om mobbing, men om Yssens manglende evner i sin jobb (og motivert av AP-høyresidens EU-fanatikere) blir som ikke å se skogen for bare trær.

Å bruke Gro Harlem som ledelsideal?
Fordi Gro var/er et forbilde for Valla på 80-90 tallet? Vel, det er nesten 20 år siden. Ledelsesstil har endret seg ganske mye siden den gang, og selv om evt Valla mener at den gamle skole er best, så er også hun nødt til å tilpasse seg nye tider og endringer.

Påstanden om at Anne Holt (eller noe i ”hennes krets”) planla prosessen rundt Vallasaken kommenterer Anne Holt best selv;
”Anne Holt sier til TV 2 at dersom dette er representativt for sannhetsgehalten i Vallas bok, så håper hun den er tydelig merket som "roman".”

For meg tydeliggjør Vallasaken også en helt annen sak. Den er et lite av en rekke ulike tegn på at sosialisme og sosialdemokrati, med sin konsentrering av makt på få hender (og ikke minst tette koblinger mellom store styrende og statsbærende institusjoner), ikke er noen god oppskrift for hvordan et samfunn bør organiseres. Det bidrar blant annet til at dårlige ledere, som ikke ser virkningen av sine handlinger og sine effekter på omgivelsene godt nok, for ofte sitter for lenge i sine stillinger. Det blir for mye tillit, for lite åpenhet, for lite innsikt og ikke minst for få gode kontrollmekanismer.

Når så mange av venstresidens politikere enten støtter Valla, eller langt på vei lar være å kommentere Vallasaken (evt omtaler det som ”Yssensaken”) blir det en åpen eller stilltiende støtte til Valla. Enkelte forsvarer sine manglende kommentarer med at de ikke vet hva som skjedde mellom Yssen og Valla, og at det får vi heller aldri den fulle innsikt i. Det stemmer nok. Men man trenger ikke å gjøre mer enn å få meg seg hva Valla sier og skriver for å skjønne at hun ikke er en god leder, og at hun har håndtert sine og LOs problemer svært dårlig.

Så jeg håper at denne saken også kan bli en påminnelse om at vi må utvikle et samfunn som er mest mulig gjennomsiktig, der makt spres og balanseres godt mellom alle grupper og aktører i samfunnet.


Oppdatert:
Fra Aftenposten: "«Det føles underlig å få mer medmenneskelig støtte fra en milliardær, enn fra mange av mine kolleger og partifeller», skriver Valla." - Ja, for rike mennesker er vel jo per definisjon mindre medmenneskelige enn partifeller og kolleger. Personlig synes jeg slike uttalelser kan være tegn på en klassifisering av mennesker. På en måte får man inntrykk av at hun har et forhåndsdømmende menneskesyn.

Legg skinner nå!

En gruppe bloggere har tatt initiativ til en årlig temadag der alle med egen blogg oppfordres til å skrive om et gitt tema. Jeg synes det er en god ide til en litt ny måte å sette dagsorden på og temaet miljøvern engasjerer meg, så jeg velger å bli med.
Bergens Tidene presenterte forrige uke en artikkel der prisen på et hurtigtog mellom Oslo og Bergen ble estimert til 85 milliarder kroner. Å bygge veldig god kollektiv infrastruktur tror jeg er et vesentlig bidrag til en levelig fremtid. Derfor mener jeg at dette er noe vi må sette i gang med umiddelbart. Åttifem milliarder høres mye ut. Prisen kunne gjerne vært det dobbelt for min del, jeg tror vi må sette i gang uansett. Det finnes heller ikke noen beregninger for hva det vil koste oss å la være å bygge ut et godt jernbanenettverk. (en slik utregning ville selvsagt være forbundet med enda større antagelser og usikkerhet enn et ”vanlig” budsjett).

Men hvordan skal man forholdet seg til et slikt beløp. Hva betyr 85 milliarder? Hvor mye/lite penger er det? I forhold til prisen på en pizza, en bil, en bolig, eller en gjennomsnittlig årslønn (som er summer de fleste av oss har et slags forhold til) er tallet 85 mrd uforståelig.

Jeg har funnet noen sammenligninger som jeg mener gir enn viss forståelse. 85 milliarder utgjør ca 8 % av en årlig statlig inntekt (jmf statsbudsjettet for 2008). Summen utgjør ca 3,5 ganger så mye som det totale samferdselsbudsjettet for 2008, eller 8,5 ganger så mye som de forventede overskridelsen for å få innfridd barnehageforliket. Et annet interessant tall å sammenligne med er hva Avinor ønsker å bruke på å utvikle og oppgradere våre flyplasser. Det er 55 milliarder.
Ser vi prisen i slike perspektiv, og husker på at verdien av banene vil holde seg til "evig tid", gi mer bekvemmelige reiser, mer energieffektive reiser og visshet om at utbyggingsutgiftene fordeles over 10 - 20 år, så tror jeg vi bør ha råd til både denne banen, samt til Trondheim, Kristiansand mm.

Sykkeltur på Fløyen

Forrige helg hadde vi besøk av Mari og Eirik. Det er alltid hyggelig å tilbringe tid med dem, alltid villig med på det meste vi finner på av turer, spill og lek som de er. Som en ekstra bonus er de også veldig flinke til å leke med og passe på Frida Olette.

På lørdagen var Fløyen målet for dagens utflukt. Etter en kort debatt ble vi enig om å ta syklene i stedet for banen opp. Det ville, ikke minst, gi en mye bedre nedtur.... Vi pakket vann, kjeks, frukt, sjokolade samt sykkellappe- og mekkesaker (nok til en dobbelt så langt tur for dobbelt så mange mennesker) og satte i vei. Eirik på min nye fulldemper, Mari på evas gamle by-terreng-sykkel, Eva på sin nye damesykkel, og jeg og Frida Olette på min gode gamle terrengsliter. Etter noen småstopp i Fjellveien var første skikkelige stopp Skansemyren. Her var det både trampoliner, klatrestativ og lekeapparater pent tilpasset terrenget samt en liten ”BMX-bane”. Alle fikk i seg kjeks og sjokolade, og alle fikk ”hvilt seg” med varierende kombinasjoner av trampolinehopp, lek, sykling i dumpene samt litt knall og fall i skråningen.



Etter hvert som vi fortsatte tenkte jeg at det hadde vært fint å fått noen motiverende tilrop fra veslejenta bakpå, som en slags betaling for syklinga opp bakkene. Så jeg prøvde å lære henne nye ord. Men det forble stille bak fra sykkelen.
Vi kom oss likevel opp. Utsikten var faktisk litt finere enn vanlig. I tillegg var vi så heldige å bivåne den heldige kombinasjonen av en veteranbil, et norsk brudepar og 30 japanere samlet ved utsiktspunktet (jeg beklager at vi ikke fikk tatt bilde av det). Jeg fant også ut at Frida Olette for lengst hadde lært av Eva hvordan hun skal motivere mamma til å tråkke på ekstra opp bakkene når de sykler hjem fra byen.




Videre gikk veien halvveis inn mot brushytten og til venstre. Eirik var veldig sliten av alle bakkene, og det ble ikke bedre av at det fortsatt var en gode del opp og ned på vei mot Sandvikspilen. Men det var ikke verre enn at han hoppet det han kunne på enhver stein i stien på de flate partiene. (Jeg tror egentlig ikke barn blir så veldig slitne av slik fysisk aktivitet, men jeg har stor forståelse for at det var en lang og kjedelig oppoverbakke – så Eirik og Mari har all grunn til å være stolte av sykkelinnsatsen sin.)





Så kom vi endelig til toppen av bakkene over Munkebotn. Endelig nedover. Siden jeg hadde Frida Olette bakpå, og allerede hadde merket at hun humpet og spratt mer enn godt var bortover flatene tok jeg det veldig med ro ned bakkene, slik at vi ble hengende litt etter de andre. Først da fant Frida Olette det passende å komme med den etterlengtede oppmuntringen: ”Heia Pappa!”

har du tid til å lese, ja så har du tid til en underskrift

Jeg hadde en liten tanke om å skrive et blogginnlegg om vår flotte symbolregjering (jmf navnestrid, sør-afghanistan, opsjonsdebatten mm) men har kommet til at det får vente til en annen dag. Jeg vil heller bruke tid og plass på å gjenta oppfordringen fra torsdag. Var du, som meg, en av de rødkledde på fredag? Og synes du har vist din støtte, gjort ditt? Jeg håper du også har signert Avaaz brev til kinas president Hu Jintao og FNs sikkerhetsråd. Hvis ikke, nå er tiden for å omgjøre symbolhandlingen til handling. Gå inn på Avaaz sine sider (se hva de gjør og står for) og signer oppropet.

"Avaaz is launching a major global and Asian ad campaign on Wednesday, including full page ads in the Financial Times and other newspapers, that will deliver our message and the number of signers. We need 1 million voices to be the global roar that will get China's attention."

i skrivende stund er vi nesten 300.000. Dersom vi blir 1 mill innen onsdag så blir det unektelig et sterkt og håndfast signal til verdens ledere.