Sykkeltur på Fløyen

Forrige helg hadde vi besøk av Mari og Eirik. Det er alltid hyggelig å tilbringe tid med dem, alltid villig med på det meste vi finner på av turer, spill og lek som de er. Som en ekstra bonus er de også veldig flinke til å leke med og passe på Frida Olette.

På lørdagen var Fløyen målet for dagens utflukt. Etter en kort debatt ble vi enig om å ta syklene i stedet for banen opp. Det ville, ikke minst, gi en mye bedre nedtur.... Vi pakket vann, kjeks, frukt, sjokolade samt sykkellappe- og mekkesaker (nok til en dobbelt så langt tur for dobbelt så mange mennesker) og satte i vei. Eirik på min nye fulldemper, Mari på evas gamle by-terreng-sykkel, Eva på sin nye damesykkel, og jeg og Frida Olette på min gode gamle terrengsliter. Etter noen småstopp i Fjellveien var første skikkelige stopp Skansemyren. Her var det både trampoliner, klatrestativ og lekeapparater pent tilpasset terrenget samt en liten ”BMX-bane”. Alle fikk i seg kjeks og sjokolade, og alle fikk ”hvilt seg” med varierende kombinasjoner av trampolinehopp, lek, sykling i dumpene samt litt knall og fall i skråningen.



Etter hvert som vi fortsatte tenkte jeg at det hadde vært fint å fått noen motiverende tilrop fra veslejenta bakpå, som en slags betaling for syklinga opp bakkene. Så jeg prøvde å lære henne nye ord. Men det forble stille bak fra sykkelen.
Vi kom oss likevel opp. Utsikten var faktisk litt finere enn vanlig. I tillegg var vi så heldige å bivåne den heldige kombinasjonen av en veteranbil, et norsk brudepar og 30 japanere samlet ved utsiktspunktet (jeg beklager at vi ikke fikk tatt bilde av det). Jeg fant også ut at Frida Olette for lengst hadde lært av Eva hvordan hun skal motivere mamma til å tråkke på ekstra opp bakkene når de sykler hjem fra byen.




Videre gikk veien halvveis inn mot brushytten og til venstre. Eirik var veldig sliten av alle bakkene, og det ble ikke bedre av at det fortsatt var en gode del opp og ned på vei mot Sandvikspilen. Men det var ikke verre enn at han hoppet det han kunne på enhver stein i stien på de flate partiene. (Jeg tror egentlig ikke barn blir så veldig slitne av slik fysisk aktivitet, men jeg har stor forståelse for at det var en lang og kjedelig oppoverbakke – så Eirik og Mari har all grunn til å være stolte av sykkelinnsatsen sin.)





Så kom vi endelig til toppen av bakkene over Munkebotn. Endelig nedover. Siden jeg hadde Frida Olette bakpå, og allerede hadde merket at hun humpet og spratt mer enn godt var bortover flatene tok jeg det veldig med ro ned bakkene, slik at vi ble hengende litt etter de andre. Først da fant Frida Olette det passende å komme med den etterlengtede oppmuntringen: ”Heia Pappa!”