- les bloggen nå - ny og bedre - mer innhold -

Viser innlegg med etiketten Frida Olette. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Frida Olette. Vis alle innlegg

onsdag, oktober 29, 2008

Trøffelgris?

...ikke akkurat, men nesten. Vår datter er til god hjelp når vi er på tur i skogen. De som kjenner oss vet at vi er veldig glade i mat, og spesielt gøy er det når vi kan skaffe oss kvalitetsråvarer helt på egenhånd. Vi er også glade i naturen og familieturer er en naturlig del av det. Derfor er høsten en fantastisk årstid. Vi kan fylle opp spiskammerset og gå på tur i skogen samtidig. Frida Olette er blitt svært glad i soppturene våre, og har blant annet lært at barn ikke skal plukke sopp. Men de kan gjerne finne dem og fortelle de voksne om funnet. Så kan vi voksne si om det er en sopp som er god eller dårlig. Så hun leter, med stor iver, og rett som det er så finner hun en traktkantarell eller to som vi har oversett og roper så høyt hun kan: "HER ER EN SOPP MAMMA!! JEG HAR FUNNET EN SOPP MAMMA! MAMMA DET ER EN SOPP HER!!" ...og etter at vi har fått plukket den og jeg skal ta bildet, så poserer hun gjerne med sitt siste funn!

onsdag, april 02, 2008

Tralala Vår!


Det er i tider der man ser venner og kjente som har det vanskelig på ulike måter at man minnes på hvor skjørt og verdifullt livet er. Nettopp da blir også vissheten om de enkle og store gledene også tydeligere.

Slikt som å se ens datter gledes av våren, livet og friheten ved å løpe.



mandag, februar 18, 2008

Fjellpulken vår, endelig testet!


Lørdagen etter aketuren til Frida Olette og meg var det enda mer snø, så Eva og jeg fant raskt ut at det var en perfekt dag for å få testa den nye pulken i hjemlige omgivelser. Etter en del ordning og rigging og innpakking av veslejenta under tett snødrev, satte vi i vei oppover mot Munkebotn. Dette var noe annet de gamle natopulkene som jeg trakk i forsvaret. Pulken var faktisk god å trekke, og litt kladding under skiene gjorde det bare lettere å trekke oppover bakkene. Siden det fortsatt snødde tett da vi kom opp, og Frida Olette begynte å bli utålmodig ("gå selv...") bestemte vi oss for å skli rett ned igjen, og heller ake litt utenfor huset og sånn. Eva ville prøve pulken litt på flata, men siden det var så greit å manøvrere den endte det med at hun tok den helt ned. Den ligger fantastisk støtt i svinger, og Frida Olette var varm og god også etter turen. Det skal med andre ord bli en glede å få brukt den resten av vinteren, påsken og videre.

mandag, februar 11, 2008

Planleggingsdag i Barnehagen + Nysnø = Akebrett

Forrige fredag var det planleggingsdag i barnehagen og det var min tur til å være hjemme med Frida Olette. Jeg tenkte at det ville bli en fin anledning for oss to til å få litt kvalitetstid sammen, kanskje kunne vi ta en lengre (2-3 timer) tur med bæremeisen opp på byfjellene. Men så kom det snø i løpet av torsdagen og natt til fredag. Da var det ikke vanskelig å endre planene. Så rundt halv ti satt vi på bussen på vei inn til byen for å kjøpe et akebrett. "Oppå døye" sa Frida Olette. Det var ingen kunder i butikken, så mannen på G-Sport var snill og monterte ratt for oss, mens Frida Olette kastet ball....
Endelig ute av butikken monterte jeg akebrettet bak på sekken, og tok veslejenta på skuldrene for å komme raskere frem. "Døyebann" sa Frida Olette. "Der er døyebann, miiiin døyebann". "En vei, hun er vel gratis?" sa jeg. "Det stemmer, så det blir 35,-" sa mannen i skranken. "Miiiin døyebann" sa Frida Olette.


Vel oppe på Fløien gikk vi stien halvveis mot vindpilen før vi satte oss ned med kjeks og varm saft. Deretter bar det utfor og ned tippetue. Akingen var kjempegøy, og både far og datter koste seg stort! Det ble en fin dag ute i snøen.






...helt til vi kom halveis ned (rett etter at dette bilde ble tatt), da ble Frida Olette litt overtrøtt, og bestemte seg for å skrike hele veien hjem.... litt slitsom ble det, men det er en annen historie for en annen(s) blogg....

onsdag, januar 02, 2008

Pappa boosa!

sier min datter hver gang maten hennes er for varm, for kald, for kjedelig, eller hun av en annen grunn vil utsette spisingen. "Pappa boosa!" brukes selvsagt også når hun har slått seg, kommet borti noe, eller hun ikke kommer på en annen grunn til å si noe. Det er viktig at det blåses, med en gang, på panna, hånda, kneet, bamsen, skaphjørnet, stolen, egget eller isen. Når jeg så har blåst i ca 1 1/2 sekund, så er det bra. Da kan hun spise videre, leke mer, eller gå tilbake til lekinga. Som eva har sagt, det å blåse er magisk, og Frida Olette blir umiddelbart fornøyd.

Det er hyggelig og fint å kunne ordne min datters hverdagsproblemer så raskt og enkelt. Mer skremmende synes jeg det er at den magiske pusten minner meg mye om hvordan regjeringen har valgt å "løse" mange av de vanskelige problemene. (lesere som er usikker på hva jeg mener anbefales å lese her, her og her, eller store deler av denne bloggen)

onsdag, desember 05, 2007

Å "(h)vete" med "hel(l)" foran, for et vær vi har i dag!

-Våt? -Jeg? -Neida, huden er vanntett under gore-texen, bare gi meg et håndkle, så er jeg straks klar!

Tilbake til overskriften. Det er sånt man begynner å si når man omgås små barn. Det er ikke alt de trenger å forstå. Som oftest dreier omformuleringer og lek med ord seg om ting som skjer i fremtiden, eller kanskje vil skje i fremtiden, og de derfor ikke trenger å vite om det enda. Eksempler: Det hender blant annet at vi lurer på hvor lenge er det til barne-tv (slik at vi får litt fred i huset igjen). -Den er enkel, da spør vi bare hvor lenge det er til klokka er seks. Det fungere enn så lenge. Eller vi omtaler det heller som B-A-R-N-E-T-V, eller fjern-syn. Andre ganger, for eksempel når naboene er på besøk med sin datter, kan det hende vi må spørre foreldrene om det er greit for dem at barna får litt tørkede vinpiller, eller kanskje yoghurt med frosne bær som er kjørt i blenderen.

Slik holder vi på, etterhvert som de små skjønner mer og mer finner vi stadig på nye ord og formuleringer når vi ikke vil at de skal skjønne hva vi snakker om. Slik utvikler vi språket vårt både liten og stor. At vi også lærer helt nye ord som for eksempel bokka og Dæsj (helikopter og Kjersti -selvsagt) er en annen side av saken som kan få sin utdypning en annen gang.

Når det gjelder formuleringen i overskriften dreier deg seg ikke om å holde fristelser hemmelig. Ordtullet her dreier seg selvsagt om slike ord som foreldre mener ikke bør komme inn i vokabularet med det første.

torsdag, oktober 11, 2007

Sykkeltur på Fløyen

Forrige helg hadde vi besøk av Mari og Eirik. Det er alltid hyggelig å tilbringe tid med dem, alltid villig med på det meste vi finner på av turer, spill og lek som de er. Som en ekstra bonus er de også veldig flinke til å leke med og passe på Frida Olette.

På lørdagen var Fløyen målet for dagens utflukt. Etter en kort debatt ble vi enig om å ta syklene i stedet for banen opp. Det ville, ikke minst, gi en mye bedre nedtur.... Vi pakket vann, kjeks, frukt, sjokolade samt sykkellappe- og mekkesaker (nok til en dobbelt så langt tur for dobbelt så mange mennesker) og satte i vei. Eirik på min nye fulldemper, Mari på evas gamle by-terreng-sykkel, Eva på sin nye damesykkel, og jeg og Frida Olette på min gode gamle terrengsliter. Etter noen småstopp i Fjellveien var første skikkelige stopp Skansemyren. Her var det både trampoliner, klatrestativ og lekeapparater pent tilpasset terrenget samt en liten ”BMX-bane”. Alle fikk i seg kjeks og sjokolade, og alle fikk ”hvilt seg” med varierende kombinasjoner av trampolinehopp, lek, sykling i dumpene samt litt knall og fall i skråningen.



Etter hvert som vi fortsatte tenkte jeg at det hadde vært fint å fått noen motiverende tilrop fra veslejenta bakpå, som en slags betaling for syklinga opp bakkene. Så jeg prøvde å lære henne nye ord. Men det forble stille bak fra sykkelen.
Vi kom oss likevel opp. Utsikten var faktisk litt finere enn vanlig. I tillegg var vi så heldige å bivåne den heldige kombinasjonen av en veteranbil, et norsk brudepar og 30 japanere samlet ved utsiktspunktet (jeg beklager at vi ikke fikk tatt bilde av det). Jeg fant også ut at Frida Olette for lengst hadde lært av Eva hvordan hun skal motivere mamma til å tråkke på ekstra opp bakkene når de sykler hjem fra byen.




Videre gikk veien halvveis inn mot brushytten og til venstre. Eirik var veldig sliten av alle bakkene, og det ble ikke bedre av at det fortsatt var en gode del opp og ned på vei mot Sandvikspilen. Men det var ikke verre enn at han hoppet det han kunne på enhver stein i stien på de flate partiene. (Jeg tror egentlig ikke barn blir så veldig slitne av slik fysisk aktivitet, men jeg har stor forståelse for at det var en lang og kjedelig oppoverbakke – så Eirik og Mari har all grunn til å være stolte av sykkelinnsatsen sin.)





Så kom vi endelig til toppen av bakkene over Munkebotn. Endelig nedover. Siden jeg hadde Frida Olette bakpå, og allerede hadde merket at hun humpet og spratt mer enn godt var bortover flatene tok jeg det veldig med ro ned bakkene, slik at vi ble hengende litt etter de andre. Først da fant Frida Olette det passende å komme med den etterlengtede oppmuntringen: ”Heia Pappa!”

mandag, april 16, 2007

Knöpfle ißt man am besten mit den Händen in großen Stücken!


















































































...oppskriften kommer til uka... sånn ca...

tirsdag, april 03, 2007

Spinatlasagne

Ni enkle trinn for å lage et utmerket vegetarmåltid:

1. Lag tomatsaus



2. Lag ostebechamelsaus



3. Lag lasagneplater

4. Vask og rens spinat

5. Få hjelp av datter med forkle



6. Kutt tomater og løk i skiver



7. Legg lagvis i form



8. Bak i ovnen på 200 grader i 25-40 minutter

9. Server med salat, vinagrette og vin



se kulinariske opplevelser for fremgangsmåte

onsdag, mars 21, 2007

Frank!

Neste gang det kommer en fremmed velmenende dame smilende med fingern på full fart dikkende mot ansiktet til min datter (som sitter i trillevogna og aner fred og ingen fare) samtidig som hun spør "Hva heter denne lille karen da?" skal jeg F@∂§# meg bare svare "Frank!"

Det vil jo bare være mye enklere. Det vil være mer behagelig, og det vil bli hyggeligere. Damen som i grunn bare ønsker å være hyggelig slipper forlegenheten og jeg slipper ubehaget med å irettesette henne, vi kan begge smile og gå fornøyde hver til vårt.
...så får vi se hvor lang tid det tar før Frida Olette reagerer på pappan sin.....

onsdag, desember 06, 2006

Musikk fra livets begynnelse II

Jammen ble det ikke en film fra Kulturskolen i Bergen også.
Håper dere liker den.

onsdag, november 22, 2006

Stupe

At Frida Olette liker å svømme og elsker vann på alle måter er velkjent for den jevne leser av evas blogg og øvrige venner av familien. Helt siden den spede start i babybadebøtta (TummyTub) har hun vist at et bad, det er litt ekstra stas. Som gode foreldre har Eva og jeg selvfølgelig tatt konsekvensen av dette og meldt henne på babysvømming på vannkanten.


Første kurskveld var i begynnelsen av september, og Frida Olette satte alt da standarden. Hun demonstrerte sin trygghet i vann da hun, flytende på ryggen, godt holdt i skuldrene av mamma og pappa, snudde hodet til side, satte tommelen i munn, og lukket øynene.
Tid for å sove. ☺
Så når hun under vår ferie i Egypt en snau måned senere dukket hodet under på eget initiativ var vi på ingen måte overrasket. Men jeg må innrømme at jeg ble noe forundret da hun nå sist tirsdag, fra en flytematte lagt ut i vannet for at de små barna skulle ha noe å krabbe på, valgte å krabbe til kanten, for så regelrett å stupe ut i vannet etter en liten, grønn, lekebåt. Når hun så gjentok det, gang på gang, ble jeg virkelig overasket, og ikke minst, det er vel ikke til å legge skjul på lengre, en smule stolt. Hun synes det er gøy! Det er en aktiv jente vi har.

(Vi har dessverre ikke fått undervannshus til kameraet enda, stupebilde kommer (forhåpentligvis) senere.)

tirsdag, november 14, 2006

jenta til pappa


På fredag klatret Frida Olette alle trappetrinnene fra stua og opp på loftet. Helt på egenhånd, med pappa kun som sikringspartner. Siden fredag har hun gjort det daglig. Forresten så tror jeg ikke hun bryr seg videre med om jeg står der klar til å fange henne dersom hun faller. Det er ikke til å legge skjul på at både Eva og jeg er ganske så nervøse hver gang Frida Olette er et sekund alene i stua. Hun starter gjerne en frisoloering av ruta fra stue til loft om anledningen byr seg. Frida Olette synes rett og slett det er gøy å klatre i trappa. Det er jenta til pappan sin det, klatre før hun kan gå!!

fredag, oktober 27, 2006

Musikk fra livets begynnelse


Frida Olette var med Oma (tysk for bestemor) på musikkgruppen hun har hver fredag i Kongsvinger. Hele familien koste seg.


(Silvia B. Grøndahl spiller Mjuk vind av Tove Karoline Knutsen)




Odd: Dette er alt du får!! :)

mandag, oktober 16, 2006

Bæremeis - Pappaperm


Så er høsten endelig kommet, jeg har endelig kunnet gå ut i pappapermisjon. Etter en fantastisk uke i Egypt er hverdagen kommet. Pappa hjemme, Mamma på lesesalen. På tide at jeg tar økt del i blogging om Frida Olette og vårt familieliv. Siden Frida Olette i løpet av de siste uker har økt aktivitetsnivået sitt på alle måter, har vi funnet ut at tiden er inne til å få oss en bæremeis. De snille folkene på Platou Sport lånte villig vekk en demomodell fra Norrøna før vi bestemmer oss for hvilken meis vi vil kjøpe. Med gode værmeldinger var det dermed duket for en god gammeldags familieturhelg. Lørdag tok vi en liten testtur via Fjellveien inn til byen, mens vi på søndag tok den virkelige testen opp Stoltzekleiven. Meisen var god å bære. Ingen tvil om det. Trappene, trinnene, svingene, de var de samme. Selv om jeg på et punkt i det vi gikk oppover ikke kjente meg igjen, så er det ikke til å komme i fra; Stolzekleiven er den samme som den var før Frida Olette. Det bare føles ikke sånn. Jeg har skjønt at jeg er nødt til å innse at ved å bære bleier, skift, tåteflaske, vannflasker, ekstra jakker, kjeks, termos (ca 5 kg) toppet med nesten 10 kg i bevegelse får man får en ny turopplevelse. Tyngre, lengre, brattere, langsommere, likefullt er veien den samme som før. Men... det ga mersmak! Å ha veslejente rett bak seg, smilende, og pludrende på sitt ”aaaarrrrrrrrrrrarrrarrrarrrarrrarrrarrrarrrrrrr” og innimellom et ”eeheeii, ...hheeii” når det kommer folk forbi er heldigvis langt mer enn hva man kan ønske seg i betalig for litt økt vekt og redusert balanse når man går tur.